Preken, julaften 2020, Buksnes kirke
I stallen i Betlehem ligger det et nyfødt barn og puster rolig. Alt tyder på at den lille har det bra, evangelisten Lukas antyder i alle fall ikke noe annet. Det er Jesu føderom. Og nettopp ved det lille pustende barnet kan det være godt å stoppe opp.
For i år har verden hatt vondt for å puste. På mange måter.
Utenfor en dagligvarebutikk i Minneapolis 25. mai i år ble George Floyd arrestert og lagt i bakken. Med politibetjentens kne hardt presset på brystet fikk han så vidt frem «I can’t breathe» - jeg får ikke puste – før han minutter senere måtte gi opp kampen.
9. september i år, i flyktningeleiren Moria i Hellas, begynte det å brenne. Lunger til hardt prøvede barn og voksne blir fylt med røyk fra brannen. De gjør alt for å komme seg unna. En desperat situasjon i en kvelende hverdag. De får ikke puste.
Og til sist, bak masker og i trange rom, på eldrehjem og på sykehus, over hele verden har Koronapandemien tatt pusten fra oss. Enten fordi vi har kjent oss isolert og alene, på et rom man knapt fikk gå ut av, en studenthybel som allerede var alt for liten, eller – i verste fall - fordi viruset har ført til respirasjonssvikt og død.
Verden har ikke fått puste. Og midt i denne verden finner det lille spedbarnet i stallen i Betlehem sin plass, sin hjerterytme.
Når Guds sønn trekker pusten for første gang på jorden trer alle de kontraster frem som hører mysteriet til: Når Gud blir liten gir han mennesket kraft, når kjærligheten blir sårbar blir den samtidig tilgjengelig, når Gud blir menneske forvandles jorden - og Betlehemsmarken fylles av sang om fred. Gjeterne, slitne etter en lang dags arbeid, fyller lungene med julenattsluft og går inn til barnet. De har sett himmelen åpne seg, men de er ikke lenger redde. I denne aller helligste natt.
Jord og himmel møtes i et åndedrag. Ordene tilhører dikteren Gunvor Hofmo. Hun beskriver en vinterettermiddag, tiden som er både lys og mørk på samme tid. Jord og himmel møtes i et åndedrag så hvitt og øde i den sene dag («Vinterettermiddag» fra samlingen Jeg vil hjem til menneskene). Jeg låner ordene av Hofmo for å beskrive det som skjer i stallen i Betlehem. For i det lille barnet møtes jord og himmel i et åndedrag, når Guds sønn får fylle lungene med luft for første gang.
Når gutten blir voksen skal han vie all sin tid til å sette fri. Han vil gi stemme til de stemmeløse, rettferdighet til de utstøtte, fred til de fortvilede. Han vil stå ved siden av alle dem som ikke får puste fordi de diskrimineres mot, fordi de er på flukt eller fordi de er syke. Han står ved deres side helt til han oppgir sin egen pust, når alt er fullbrakt – på korset. Men den pust Gud blåste inn i menneskets nese skapelsens morgen, den pust som fant plass i menneskets lunger julenatt, som for ned til dødsriket etter smerten på korset – den seiret over døden. Det er troens mysterium. At hans ånd er med oss i dag og kan bære oss videre. Sannhetens ånd, livskraftens ånd. Den hellige ånd.
La oss dele med hverandre av alt det Kristus har å gi, så vil vi med nestekjærlighet og tålmodighet gi hverandre pustehjelp i dagene som kommer. Da går vi med hjerte og sinn inn til krybben og barnet i denne aller helligste natt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Buksnes kirke, julaften 2020,
Eimund Kibsaard Nordberg, sokneprest i Buksnes og Hol
Foto: Frode Wigum